Fabeloux

Noize: Kraftwerk-Das Model

Umettelig på hva det måtte være-jeg oppfatter det som en uendelig berg-og-dalbane.Og jeg som ikke liker karuseller engang.
Tigerstaden kaller,og jeg sitter fast og bestemt på plass uten å egentlig ville eller vite.Forutenom det,og litt til er alt som det skal være.Jeg verdsetter skattene mine i stillhet,og roper så skjelden jeg kan.Night-vision på plass,så jeg kan finne porselens-skåla i mulm og mørke og majestetisk stolthet.Flatt og mykt,vellykket og verdsatt.

Kuren som ikke finnes er i søkelyset igjen-alt jeg gjør er å vente.Så stile at jeg hører sikringene der oppe gå,én etter én-og det blir mørkt.At hun kom langveisfra for å spille åpenlyst skuespill gir absoulutt ingen stjerne i boken..Sidene er fylt til randen med grunner,forklaringer og skrivefeil.
Alt jeg var,og altjeg kunne vært vender tilbake når jeg endelig må åpne munnen og lukke øynene-innvollene rives fra hverandre i et voldsomt forsøk jeg gjør på å fylle det berømte tomrommet.
Det er like mørkt når jeg åpner dem igjen.

Han beveger meg som ingen annen.
Han smiler på de rette stedene.
Historien tilsier på moderlig og ansvarlig vis at det aldri vil gå,at det aldri har gått før-
men jeg har beviset liksom...på innsiden.Hvor kansje ikke engang han kan se det.Men liksom...hvordan hvert fiber av meg er fylt av ham,og måten han eksisterer på-hvordan det aldri har vært mulig å leve livet uten ham.Samtidig skal jeg ikke holde det opp som det eneste lyset som ikke er blitt blåst ut.Man gjør seg slett ikke avhengig av noe.Det har jeg nok problemer med fra før.Redselen for å holde så hardt om noe at man tilslutt mister det likevel..Redselen for alt akkurat nå,har drevet meg til å forstå hvor vanskelig alt egentlig er.Så har jeg løyet for megselv,overbevist personen der inne om at det går bra bare for å holde hodet over vannet?

Det kan jo være det samme;det virker.