Seventeen

Noize: The Knife-A Lung

Å føle alt dette på en gang gjør meg mer enn forvirret... Kjøpte kvalitetstid med gamle venner som ikke var gamle i det hele tatt,bare fine,og som dessuten gjorde meg fin også.Den tolvte dagen var bedre enn mange andre.De forøvrige også,med introen til vårluften på lur,gjemt bak.

Unnskyld min kjære Pernille,for at alt er så kryptisk.

I'll be underneath and above

Noize: Test Icicles-What Michelle is Like?

Typisk at når jeg våkner,så er det helst midt på natten uten noe fornuftig å bedrive.Men ryggen ville ikke ligge lenger,så sånn er det.Er faktisk uansett bare å vaske litt mer klær igjen nå,og få det pakket ned.Føles som sagt fremdeles merkelig å forlate et sted man liksom aldri har vært.

Jeg er for lett-lurt,og for hengiven.Men jeg ser jo med,om ikke åpne øyne,så iallefall kritiske når jeg kommer over et menneske med mine trekk og tendenser.I must say,hvisker jeg og smekker min egen lanke...Det er jo helt fatalt å oppføre seg slik.Å tenke slik.Å være sånn!
Samma hvordan klær eller hår jeg har.... FAEN.

Hoppet på vekten isted.
Jeg kan finne så mange feil om jeg tørr å lete!
Ryktet mitt tilsier ingenting uansett,hverken om personlighet eller fysikk.... [ man kan da alltids håpe ]

Men nå legger jeg inn et nytt forsøk.Er ikke annet å gjøre.I disse snart premenstruelle tider står jeg alt i alt i et hjørne der jeg hr god utsikt.Nok tenking,mer action!Og SELV om man har sagt det før,så kan man si det igjen og virkelig få det til å funke!Det er ikke mangel på verken ressurser eller muligheter.Og jeg er kansje bare overveldet?

But now we're all alone.

Hetetokter og klokkeslett tilsier at jeg må lage meg en kopp te.
Vær snill idag,mumler han og vingler i vinduet.Jeg skal prøve.

Ghost in Neon-lights

Noize: Wumpscut-Dr.Thodt

Styr! Mest i hodet mitt...men likevel slitsomt.Blomsterpotta har truffet meg hardt flere ganger vetu,uten at jeg har reagert!Så nå får jeg svi.Jævla karma-potte...Men ok.
Dager i ubevisst søvn-skitt og behagelig sengetøy har mest sannsynlig gjort meg godt.Jeg føler meg iallefall litt bedre...og verre samtidig.De var hyggelige mot meg og ønsket meg lykke til.Og det kommer jeg til å trenge!Midt på planeten med lave sko og society-issues.Jeg er ikke annerledes eller spesiell eller noenting.Men jeg skulle ønske jeg var det iallefall!
(Nå vet jeg at DET ikke telles for noe....)

Madre på ferie og resten av oss her nede.Reiser så fort jeg kan,selv om jeg vil bli,og ikke bli,og bli.Så ble det mr.T jeg knyttet meg til likavel da.Møkka-Trondheim.

Det ligger der,på en måte...Uten at jeg vet det kansje.Men liksom...Når jeg vil synge så kommer ikke ordene ut,og når jeg vil smile,så kaster jeg opp eller noe.Det er høyst usjarmerende og svært urovekkende.Ser megselv utenifra og skjønner at jeg er inne i en ny "periode".Det irriterer meg maktesløst meget,men jeg innser,som den u-utviklede skapningen jeg har innsett at jeg er,at sånn ER DET BARE.Ærlig talt!Det MÅ jo bare være SÅNN,for det har jo bestandig vært det!Og samma hvor mye jeg prøver å forandre meg,eller omgivelsene eller ja...så forblir livet mitt oppdelt i mer eller mindre vellkkede eller mislykkede kapitler!Så les eller klapp igjen den jævla boka!

Ja.
Har såvidt begynnt å pakke og prøver å tenke på alt annet.Meldinga hjalp ikke,men jeg har ikke røyket på 4 dager,og magen min er fyllt med tomrommet,så..DET telles vel.

På én måte er det fint å være tilbake i Tigerstaden.Ingenting har egentlig forandret seg.Iallefall ikke jeg.Kjenner at jo mer jeg prøver ( as usual ) jo verre blir det.Det sa han alltid også.Stakkaren må jo ha rett i noe.Jeg burde uansett føle meg priveligert og heldig og være takknemlig for at jeg har ett hjem både her og der.... men jeg føler meg bare forvirret jeg.Som om universet står og faller på hva jeg velger!Hvert øyeblikk kommer følgene av DET valget å tar meg,og da hjelper det ikke å sutre på benken utafor Ullevåll om at det hele er så komplisert.Samma det.Ingen bryr seg om den lille fisken nedi magen på en tilfeldig fuckup.Ikke for å være verken negativ eller nihilist,men det er sant.Jeg vet alt om hvem som bryr seg og ikke bryr seg,og hvorfor det gjør det eller ikke gjør det-og MEST sansynlig er det DIN egen feil.Blomsterpotter som blir sluppet fra øverste (og da mener jeg øverste) etasje treffer alltid den den skal treffe.Det er jo tross alt skjebnen det er snakk om.

Jeg kan endre skrift og farge på megselv og på han og henne og i det hele tatt...men det behøves ikke.Stadig vekk dukker det opp nye mennesker i livet mitt med NOE positivt å komme med,samme hvor utlagt og planlagt onde de er.Jeg lærer noe,lærer kansje bort noe,opplever et kodak-moment,drikker en kopp te med dem,så er enten de,eller jeg vekk.
Det lyder barbarisk,sikkert-eller så stemmer det ikke med din lusekofte-kultur.Men du passer ikke meg heller,jævla raddis!

Queen of avsporing,også?

Nå for tiden merker jeg mer enn noensinne hvordan jeg lytter mer til enten hjertet eller hodet.Jeg roper nei,og alle oppfatter det som et soleklart ja.Jeg vet på forhånd,ikke svart på hvitt,men bare...mer enn før,hvor dypt det sitter og hva som kommer til å skje.Svartere enn svart,men de månedene som er like hvert år,nesten,kansje,som ifjor,de er snart forbi og over og ut og DA kommer perioden som gjelder!Og jeg kommer ikke til å trenge supplementer eller planer for å få det til å fungerer,det bare gjør det.Det har det gjort siden lukten av den gule flasken,den første hit-singelen til Test Icicles,sykkel-turene...Haha,og når jeg begynnte å gråte midt i Oslo bare fordi jeg kom til å tenke på dét og vinden i håret og...den historien er så gammel.Men lærerik.Skjønner det nesten ikke selv.Men jeg har iallefall ikke glemt,sånn som andre har.Ikke å vente heller kansje.Var jo jeg som opplevde det.Var jo jeg som våknet hver dag og smilte ved siden av nattbordet med påske-egget og Placebo i ørene.Det var jo meg det.Det er ikke rart....
Det er ikke rart det er bare jeg som husker det!

Hvem skulle tro,uansett,at det skulle "ende" slik.

I mellomminuttene,de siste ukene i T har jeg hatt det så fint som mulig.Jeg og den Lille Havfruen har cruiset solsiden og innimellom har det dukket opp annledninger til å forklare og prate og slikt.Aldri helt.Aldri alt.Det er jo ingen som ville forstå.Men litt,for å være ferdig,sannferdig og rettferdig.
Jeg har gode venner,og et lite sinn.

Beg the flowers to blossom

Noize: Skinny Puppy-Past Present

Det har ikke gjort særlig vondt,jeg har hatt nok smertestillende til å dekke det viktigste.Det satt uansett bakerst i hodet hele tiden,uten at noen la nevneverdig merke til det.Jeg burde uansett visst det selv.Stor nå.

Queen of Ignorance.

Jeg og Moe fikk det endelig til å bli varmt i stua,etter dagesvis på nashspiel,uvitende om den lille og hva man skulle gjøre med den.Stjålen skjønnhet på badet,kunn en uke etter,og jeg sto maktesløs,stille og stum med ubrukte billeter i hånden ovenfor ett nytt dilemma i tillegg til alle de andre.Vi gikk skjelvne bortover fortauet (ordet Moe aldri klarer å huske ) med frosne,hvite neser og noe å si om alle som hadde noe å si om oss... Sjalusien kom aldri,og vi undret i øst og vest og innom kiosken med katten på slep.Hadde alt vi eide i lommene og lo til jeg nesten svimte av.
Jeg savner deg sånn,Moe!

[ Bra jeg skal hjem allerede denne uken... ]

Utenom det synes jeg Hellfire kom og gikk,og at det var svært høy aktivitet på dansegulvet og ved målingene på hjerterytmene mine.Fikk truffet J & N igjen,og det var mer enn fint.

Da talevenen ovenfor ham sluttet å fungere,så kjente jeg ingenting.Kjente betydelig mer når den lille fisken svømte sin veg,og jeg satt å hylte i bilen på veg til ingensteds.
Det seksuelle scenarioet er heller over og forbi for evig og alltid,så jeg puster ut,og havner i Bærum en iskald februar-morgen hvor jeg innser at jeg ikke klarer å verken snakke eller gå.
To blå,og tusen takk!

Men ÅHERREJESUS.
Snakk om å få tilbake luktesansen i greven's tid!
Det går över,og det lukter gjenkjennelig hvit hud og kalde lepper av sengetøyet,det lukter vår ute,her om dagen var jeg ute i bare genser (altså...) og i de få sekundene jeg IKKE sover så er det ikke så ille.En liten krasj,men snart hjemme...Snart.

P.S
You're not wrid of you're wrists.