Ghost in Neon-lights

Noize: Wumpscut-Dr.Thodt

Styr! Mest i hodet mitt...men likevel slitsomt.Blomsterpotta har truffet meg hardt flere ganger vetu,uten at jeg har reagert!Så nå får jeg svi.Jævla karma-potte...Men ok.
Dager i ubevisst søvn-skitt og behagelig sengetøy har mest sannsynlig gjort meg godt.Jeg føler meg iallefall litt bedre...og verre samtidig.De var hyggelige mot meg og ønsket meg lykke til.Og det kommer jeg til å trenge!Midt på planeten med lave sko og society-issues.Jeg er ikke annerledes eller spesiell eller noenting.Men jeg skulle ønske jeg var det iallefall!
(Nå vet jeg at DET ikke telles for noe....)

Madre på ferie og resten av oss her nede.Reiser så fort jeg kan,selv om jeg vil bli,og ikke bli,og bli.Så ble det mr.T jeg knyttet meg til likavel da.Møkka-Trondheim.

Det ligger der,på en måte...Uten at jeg vet det kansje.Men liksom...Når jeg vil synge så kommer ikke ordene ut,og når jeg vil smile,så kaster jeg opp eller noe.Det er høyst usjarmerende og svært urovekkende.Ser megselv utenifra og skjønner at jeg er inne i en ny "periode".Det irriterer meg maktesløst meget,men jeg innser,som den u-utviklede skapningen jeg har innsett at jeg er,at sånn ER DET BARE.Ærlig talt!Det MÅ jo bare være SÅNN,for det har jo bestandig vært det!Og samma hvor mye jeg prøver å forandre meg,eller omgivelsene eller ja...så forblir livet mitt oppdelt i mer eller mindre vellkkede eller mislykkede kapitler!Så les eller klapp igjen den jævla boka!

Ja.
Har såvidt begynnt å pakke og prøver å tenke på alt annet.Meldinga hjalp ikke,men jeg har ikke røyket på 4 dager,og magen min er fyllt med tomrommet,så..DET telles vel.

På én måte er det fint å være tilbake i Tigerstaden.Ingenting har egentlig forandret seg.Iallefall ikke jeg.Kjenner at jo mer jeg prøver ( as usual ) jo verre blir det.Det sa han alltid også.Stakkaren må jo ha rett i noe.Jeg burde uansett føle meg priveligert og heldig og være takknemlig for at jeg har ett hjem både her og der.... men jeg føler meg bare forvirret jeg.Som om universet står og faller på hva jeg velger!Hvert øyeblikk kommer følgene av DET valget å tar meg,og da hjelper det ikke å sutre på benken utafor Ullevåll om at det hele er så komplisert.Samma det.Ingen bryr seg om den lille fisken nedi magen på en tilfeldig fuckup.Ikke for å være verken negativ eller nihilist,men det er sant.Jeg vet alt om hvem som bryr seg og ikke bryr seg,og hvorfor det gjør det eller ikke gjør det-og MEST sansynlig er det DIN egen feil.Blomsterpotter som blir sluppet fra øverste (og da mener jeg øverste) etasje treffer alltid den den skal treffe.Det er jo tross alt skjebnen det er snakk om.

Jeg kan endre skrift og farge på megselv og på han og henne og i det hele tatt...men det behøves ikke.Stadig vekk dukker det opp nye mennesker i livet mitt med NOE positivt å komme med,samme hvor utlagt og planlagt onde de er.Jeg lærer noe,lærer kansje bort noe,opplever et kodak-moment,drikker en kopp te med dem,så er enten de,eller jeg vekk.
Det lyder barbarisk,sikkert-eller så stemmer det ikke med din lusekofte-kultur.Men du passer ikke meg heller,jævla raddis!

Queen of avsporing,også?

Nå for tiden merker jeg mer enn noensinne hvordan jeg lytter mer til enten hjertet eller hodet.Jeg roper nei,og alle oppfatter det som et soleklart ja.Jeg vet på forhånd,ikke svart på hvitt,men bare...mer enn før,hvor dypt det sitter og hva som kommer til å skje.Svartere enn svart,men de månedene som er like hvert år,nesten,kansje,som ifjor,de er snart forbi og over og ut og DA kommer perioden som gjelder!Og jeg kommer ikke til å trenge supplementer eller planer for å få det til å fungerer,det bare gjør det.Det har det gjort siden lukten av den gule flasken,den første hit-singelen til Test Icicles,sykkel-turene...Haha,og når jeg begynnte å gråte midt i Oslo bare fordi jeg kom til å tenke på dét og vinden i håret og...den historien er så gammel.Men lærerik.Skjønner det nesten ikke selv.Men jeg har iallefall ikke glemt,sånn som andre har.Ikke å vente heller kansje.Var jo jeg som opplevde det.Var jo jeg som våknet hver dag og smilte ved siden av nattbordet med påske-egget og Placebo i ørene.Det var jo meg det.Det er ikke rart....
Det er ikke rart det er bare jeg som husker det!

Hvem skulle tro,uansett,at det skulle "ende" slik.

I mellomminuttene,de siste ukene i T har jeg hatt det så fint som mulig.Jeg og den Lille Havfruen har cruiset solsiden og innimellom har det dukket opp annledninger til å forklare og prate og slikt.Aldri helt.Aldri alt.Det er jo ingen som ville forstå.Men litt,for å være ferdig,sannferdig og rettferdig.
Jeg har gode venner,og et lite sinn.