skip to main |
skip to sidebar
Noize: Ratatat-Lex
Det er ikke noe å sutre for,og jeg er dessuten ferdig nå.
Bursdagen fløy avsted til sykehuset,men det var ikke så ille,når jeg fikk tenkt meg om.Konfrontasjonen i døråpningen der nede,kansje,men telefonen og hånden hans,nei.
Råkjørte desperat hjem til et hjem som ikke er mitt,jeg er i veien,jeg er til skade,men nede i bakken et sted har jeg tryna på trynet en siste gang,og jeg har sikkert tenkt tanken tusen ganger før jeg brakk den virtuelle nesen min på midten,og gråt.Gråt,fordi det har jeg utviklet et talent for i det siste.Vel vitende om hva det er som utløser den allergiske reaksjonen kan jeg simpelthen ikke la være å kle meg opp og dra ned dit og klø utslettet jeg blir påført til blods,og infisere det halvvegs med vilje med alt jeg kan komme på av skadelig placebo-effekt.Ærlig talt.Man kan ha det bra hvis man vil.Ikke vær lei deg,vi dro aldri ifra deg.Skulle ønske du visste det.
Direkte nyheter er tydeligvis gått av moten,og jeg fikk vite det idag.De tvungne tårene ville det egentlig selv,så de kan ikke trekkes tilbake.Ikke faen.
Men jeg ser det hele for meg,og ber så inderlig inn til beinet om at det ikke utspilte seg slik.Vi forlot deg ALDRI!
Utenom alt dette nøt jeg dagene og timene etter den første tyveårs-dagen meget mer enn jeg trodde og kunne forestille meg.Det er bare å ta av seg hatten og forsovet flere plagg om man er varm for disse menneskene,som,utrolig nok,bryr seg.
<3
Utløs meg da,om du ikke har gjort det fult ut!For jeg har masse mere faenskap å pålegge både megselv og egoet ditt!Gi meg alt du har,og se om det virker!Se om det virker,og se hvor lykkelig det IKKE kommer til å gjøre deg!
...
uansett jeg som fremdeles blør fra håndleddene,fra sår jeg ikke kan huske å ha laget.
Takk summer o9.du ble jo helt fantastique.
Og alt annet kan fint helbredes med Lukas i fanget.DET er ekte kjærlighet det.
Namasté
.
.
Noize: Ladytron-Beauty
Jeg blir nesten bortskjemt!Her har jeg fri tilgang til å låse en dør i et pent nabolag før jeg rusler ned til likesinnede og herlige mennesker lengre nede i bakken som blir med på konsert og herlighet og...puh!"Hjemme" ventet pusen i sofaen,og sola tittet frem mens jeg tok oppvasken og lyttet til Dr.Phil.
Påfølgende handling viste seg å være dramatisk ansvarlig og innebærer herved en legetime på bursdagen min,men det er ok-vil bare ha fart i sakene her nå!Men ikke for fort.Virkelig.Fallet var umåtelig smertefult sist gang jeg prøvde å nyte joy-riden.Har i den sammenheng også,selvmotsigende nok,bestemt meg for å satse.Jeg har en bra følelse,bank i bordet,som jeg gjerne vil satse på,tross det at man med ett blir skjør som glass;vanskelig å balansere...Må passe på å stå støtt.Og det får bare være verdt det.Det ER bare verdt det-på alle sett og vis som ingen andre kan forstå,selv om de vil og kansje blir forundret istedet.Det hadde jeg også blitt.Det er jeg foresten.
Det har passert et diffust antall dager hvor jeg konstant har følt meg tilfreds,og det,uten å ha måttet mane det frem med mine forstyrrede ritualer som vanligvis innebærer kropp og ord,aldri sinne og sjel.Jeg har dessuten følt det hele som en jevn bølge og ikke kapitell-og-periode-vis som jeg har en tendens til å dele ting opp i.Når jeg bare får stått stille lenge nok er jeg automatisk ladet opp.Iallefall på innsiden.For sikkerhets skyld.Usynlig.
Å prøve å pirke innenfor aluminumsfolien min ville ikke være det smarteste,dog.Jeg skal ha plass til alle nivåene jeg har oppnådd og fremdeles ønsker å nå-da nytter det ikke å dulte bort i den saltstøtten jeg så gjerne vil være.Åpen for konstruktiv kritikk,men roboten i meg styrer segselv på et annet nivå igjen,et jeg aldri har hørt om en gang.Om det gjør meg dum,eller bare naiv etter de tusen gangene jeg valgte å bli til glass som nå,på dager som er varme,hvor jeg kansje ikke merker hvor vanskelig det er for andre å holde i meg,om aldri så forsiktig...Uten forsvarsel går jeg i tusen knas.Og alt var min feil..Angeren setter ustanselig inn i det man skulle ønske man tok tilbake alt du er av glass-fibre og splintrer smeltet sammen.Vanskelig å fikse igjen etterpå,belive me.
Og jeg klarer jo ikke å la vær,og jeg klarer jo ikke å ikke ville alt jeg ikke skal ville etter så mange år.-Men det er nå engang blitt min skjebne...og DET har jeg sagt FØR.
Så ikke på repeat denne gangen?Bare gjentakelser med justeringer,slik at det synes at man faktisk har lært.
Tenker at det forhåpentligvis er sommer litt til,slik at alt kansje rekker å smelte sammen på riktig plass.Ikke over natten selvfølgelig,men sånn....to netter?
Jeg kunne iallefall ikke bli fortalt noe for å deretter lære av det,og det passer jeg på å huske på.Uten karma-poeng i en lomme med hull i og bildet av potteplanten i vinduskarmen som bare er et vindu uten noe hus,som i en tegneserie-rute;så hadde jeg ikke skjønt noenting...Hah!Og det sier litt,med tanke på hvor lite opplyst jeg må virke nå!
Samme det!You only live twice.
.
Noize: Test Icicles-Boa vrs Python
Det kjennes litt uvirkelig...og temmelig uendelig-fra begynnelse til det jeg trodde var slutten,til nå og etterpå og forhåpentligvis for evig.I går på denne tiden kunne jeg kjenne ham puste,og i kveld på samme tid er det milevis imellom;oss og hjerteslag jeg skal kunne stole på.
Voksne besluttninger er blitt tatt og pusen er tilbake.
Uvant å være fri på over 18 kvadratmeter...men veldig deilig.Vondt i magen,og jeg vet hvorfor,men alt blir bedre,utenpå og inni,tilslutt.
Hodet,magen og innenfor det er i ulage,jeg svømmer ubesudlet i sengen,med mine egne hjemmelagede svømmetak som ikke,ikke,ikke virker like bra som jeg skulle ønske.Benekte eller akseptere?Pest eller kolera?
Gjøre det jeg må iallefall,har ingenting å tape på det :)
Har en stor pusekatt ved siden av meg,og en sigarett godt plassert mellom tørre lepper.Det lille hvite av øyet mitt tilsier at jeg burde sove...Snurr,snurr.Savn-savn.Så latterlig,så dypt.Et liksom-kutt,jeg er egentlig ikke emosjonell.
Absoulutt ikke.
Jeg er bare fokusert og målrettet.
Rene roboten...tom for batteri.
