Awake Inside Each Mirror

Noize: Ladytron-Beauty

Jeg blir nesten bortskjemt!Her har jeg fri tilgang til å låse en dør i et pent nabolag før jeg rusler ned til likesinnede og herlige mennesker lengre nede i bakken som blir med på konsert og herlighet og...puh!"Hjemme" ventet pusen i sofaen,og sola tittet frem mens jeg tok oppvasken og lyttet til Dr.Phil.
Påfølgende handling viste seg å være dramatisk ansvarlig og innebærer herved en legetime på bursdagen min,men det er ok-vil bare ha fart i sakene her nå!Men ikke for fort.Virkelig.Fallet var umåtelig smertefult sist gang jeg prøvde å nyte joy-riden.Har i den sammenheng også,selvmotsigende nok,bestemt meg for å satse.Jeg har en bra følelse,bank i bordet,som jeg gjerne vil satse på,tross det at man med ett blir skjør som glass;vanskelig å balansere...Må passe på å stå støtt.Og det får bare være verdt det.Det ER bare verdt det-på alle sett og vis som ingen andre kan forstå,selv om de vil og kansje blir forundret istedet.Det hadde jeg også blitt.Det er jeg foresten.

Det har passert et diffust antall dager hvor jeg konstant har følt meg tilfreds,og det,uten å ha måttet mane det frem med mine forstyrrede ritualer som vanligvis innebærer kropp og ord,aldri sinne og sjel.Jeg har dessuten følt det hele som en jevn bølge og ikke kapitell-og-periode-vis som jeg har en tendens til å dele ting opp i.Når jeg bare får stått stille lenge nok er jeg automatisk ladet opp.Iallefall på innsiden.For sikkerhets skyld.Usynlig.

Å prøve å pirke innenfor aluminumsfolien min ville ikke være det smarteste,dog.Jeg skal ha plass til alle nivåene jeg har oppnådd og fremdeles ønsker å nå-da nytter det ikke å dulte bort i den saltstøtten jeg så gjerne vil være.Åpen for konstruktiv kritikk,men roboten i meg styrer segselv på et annet nivå igjen,et jeg aldri har hørt om en gang.Om det gjør meg dum,eller bare naiv etter de tusen gangene jeg valgte å bli til glass som nå,på dager som er varme,hvor jeg kansje ikke merker hvor vanskelig det er for andre å holde i meg,om aldri så forsiktig...Uten forsvarsel går jeg i tusen knas.Og alt var min feil..Angeren setter ustanselig inn i det man skulle ønske man tok tilbake alt du er av glass-fibre og splintrer smeltet sammen.Vanskelig å fikse igjen etterpå,belive me.
Og jeg klarer jo ikke å la vær,og jeg klarer jo ikke å ikke ville alt jeg ikke skal ville etter så mange år.-Men det er nå engang blitt min skjebne...og DET har jeg sagt FØR.
Så ikke på repeat denne gangen?Bare gjentakelser med justeringer,slik at det synes at man faktisk har lært.

Tenker at det forhåpentligvis er sommer litt til,slik at alt kansje rekker å smelte sammen på riktig plass.Ikke over natten selvfølgelig,men sånn....to netter?

Jeg kunne iallefall ikke bli fortalt noe for å deretter lære av det,og det passer jeg på å huske på.Uten karma-poeng i en lomme med hull i og bildet av potteplanten i vinduskarmen som bare er et vindu uten noe hus,som i en tegneserie-rute;så hadde jeg ikke skjønt noenting...Hah!Og det sier litt,med tanke på hvor lite opplyst jeg må virke nå!

Samme det!You only live twice.
.