Slow-motion-suicide

Noize: Air-Lucky and Unhappy

Ja,det ble ikke så mye søvn-derav ingen drømmer-bare tanker,og tusenvis av dem.Smerten tok meg igjen ved fem-tiden,-
da ringte dessuten alarmen og det hele var så og si greit.Etter frokost løste det seg på feil side av loven og jeg halvsov en stund til Molko's nye mesterverk før jeg ramlet ned trappa igjen,like rastløs.
Pussig hvor mye jeg skulle komme til å ønske hennes velsignelse.
Pussig hvor vanskelig det skulle være å få den.

Nok om det,det ser ut til å bli en strålende dag
og jammen har jeg ikke fortjent det også!

Og som om jeg følte noe.Som om jeg noensinne har følt noe somhelst noengang noensinne?Jeg er superwoman på undersiden,men jeg snur meg jo aldri,aldri,aldri rundt-midt i mitt eget årtusen,og jeg hater det minst like mye som jeg elsker det...Om jeg i det hele tatt forsto noe,hadde lært noe av egoet mitt,av alle andre sitt,av alt jeg lovte jeg SKULLE lære av;så hadde det jo vært greit nå.Personlig går jeg for teorien om hjertet og hodet og alt sølet [ we're all pink on the inside ]...Jeg skal begynne å puste,og huske hva som er viktig,for når jeg kan kjenne igjen deg fra britiske krim-serier og opplyse megselv om at du er skyldig,og ikke jeg,ikke jeg i det hele tatt mer,så er det et sikkert TEGN.Men heldigvis da,så har jeg ikke lært noe-eller,jeg har det-men jeg velger å sette informasjonen til side,og snike meg forbi bokhyllen din,bare for å se på deg...
Alt jeg har lært skulle holde oss på plass.Forhindre nye nederlag og knuste tekopper.Alt jeg har lært opphører når jeg tenker i rettning av bokstavene i navnet ditt,tallene i telefonnummeret ditt-du aner ikke hvor godt jeg ser deg utenifra.Gjennom glass og stein og hud og skjelett og liksom-subtile blikk jeg ikke skal se.
Jeg er blind i colour-vision,lucky me.
.
.