mandag 1. februar 2010

Green Cold Night

Noize: Kaizers Orchestra-Evig Pint

Plutselig husker man.Helt utrolig.At man tillot segselv å glemme forblir en gåte,foralltid.Jeg forstår det iallefall ikke.Etter å ha prøvd å huske så lenge,så dukker det endelig opp-vekker meg på en annen innside.Jeg ser det klart gjennom et annet vindu.
Det har dessuten skjedd før,sånn,i de siste årene-da hadde jeg ikke glemt det,men iallefall latt være å forstå.Det gjorde vondt,på en annen måte,på en mer betydelig måte,fordi det betyr jo mer!Det betyr jo alt!Og HVA er det som skjer nå da?Jeg er livredd!

Alt er et konstant rot,men det gjør ingenting.Eller,kansje noenting,men langt ifra alt.De fine stundene er utrolig fine,så da betyr liksom ikke det andre så mye,det må jeg ærlig talt si.Men jeg vil ut herifra,og vurderer løsning nr 2.
Det er selvfølgelig ganske feigt,og langt ifra problemløsende,men det setter ting i perspektiv.Jeg kan gjerne være et ubetydelig støvkorn i universet,og jeg bryr meg faktisk ikke om hvor dyptgående og grønne og jævlig smarte dere er jeg.

Skal huske å fange kodak-øyeblikkene før det går til helvete.
Og bare så det er sagt så er det en grunn til at jeg ikke sier det-en stille hevn.Unnskyld,takk,og dra til helvete.

Tvers igjennom råtten,totalt avhengig av å bli høstet nå,før de hogger meg ned,brenner meg i peisen.

.kansje jeg er glemt.Good for you.

Ingen kommentarer: