Create my Crucifixion

Noize: Garmarna-Vadergällningen

Jeg kan holde på til jeg har nådd det ubevisste målet.Lettere å betale i kvalme og ubehag enn de tradisjonelle virkemiddlene.På innsiden vet jeg dessuten veldig godt at det hormonelle spiller inn i går og i dag og helt sikkert imorgen.Visste hele tiden at jeg ikke måtte sette min lit til noen,man skal ikke det,man kan ikke det.Dette skjer,og plutselig er det tirsdag.Latterlig.Igjen.Jeg innehar all informasjonen som blir repetert igjen og igjen...men det er som om innholdet mister meningen for hver gang han åpner munnen.Og jeg kan ikke gjemme meg bort.Jeg klarer ikke slappe av noe sted.Ingen fremgang.Ingen blikk opp fra asfalten.Bak gardinene skinner sola.Tørsten gnager.Utakknemlig.Jeg går opp i linningen.Medlidenheten hans går til spille.Jeg føler meg så alene.Omringet av hva jeg skulle ha gjort.Stolt på feil magefølelse.
Metodene fra årene før ville kansje fungert nå,nå som de er gjennomtenkt og analysert.Kansje ville det uansett ikke gitt eg det jeg søker.Annerkjennelsen kan det være det samme med,har jeg ikke fått den nå,etter tyve år,så bør jeg vel innse det.Speilet er regelrett knust.Tok meg et milisekund.Jeg er så veldig,veldig sørgelig-nå når jeg ser hva jeg absoulutt,aldri har hatt,eller vil få.
.
.
.