Hurt You

Noize: Kent-Revolt III

Lettere misforståelig vil jeg påstå.Disse ordene,løsningene og forhåpningene jeg har sittet med i fanget nå,i åresvis.Er jo ikke rart jeg ikke klarer å reise meg.Fra nå av har jeg ingen knapper.

Klagingen min er unødig,og jeg vet det godt.Innenfor linjene får jeg ikke utrykkt min takknemlighet.Det er umulig.Fordi det fra den motsatte side er grenseløst generøst og storsinnet og kjærlig og omtenksomt,og fordi jeg,på min side,stadig vekk bare er meg...
Lære.Utvikle.Forstå.-Gi opp.Stå opp.Try again,re-start,nye løfter på en blank side,en telefon langveisfra for å snakke om været.
Hva skal jeg si,jeg som ikke kan å snakke engang?

Hjemlengselen er undertrykket,gjemt vekk og fornektet frem til jeg,til deres store fornøyelse,vender krokrygget hjem,uten å ha oppnådd noe.
Alt går i loop,uten at noen får det med seg.

Jeg krever noe jeg ikke har lov til å kreve,fra det samme,sårede produktet jeg overøste med det jeg trodde var ubetinget kjærlighet.
Når alt topper seg i nedoverbakken denne gangen,vet jeg at jeg ikke kommer til å makte det.Jeg kan allerede nå visualisere megselv som knekker på midten...Nakken min orker ikke å holde hodet mitt over vannet mer.

Kom nå med den jævla blomsterpotta.
I'm as ready as I'll ever be.
.
.