Noize: La Roux-Quicsand
Natt i huset.Står bastant i jorden,uforandret til idag.Alltid rom for forbedring?Forandring fryder?Det gjelder for byggningen med øyne,og det gjelder for meg.Ekko når jeg går forbi.Plasten utgir seg for å være tykk,tåkete røyk når jeg stikker hodet opp fra skittentøyet,pen-klærne og de unevnelige.Jeg trekker pusten tungt,tyngre enn jeg ønsker,og så dypt at jeg nesten besvimer etter trappe-turen opp til senga.Det blir til bekymringer,det store og hele...men om jeg har mavesår,så merker jeg ganske lite til det.Iallefall nå som jeg har Lukas i armene,og etterlengtede ord på displayet.Og familie-lykken!Den glimter til når jeg minst venter det!Det må jeg si!Og det beste av alt er at jeg faktisk klarer å nyte det,mellom raseri-utbrudd og melodramatiske reaksjoner på tvangshandlingene mine,så er det jo riktig fornøyelig å tilhøre noe større enn megselv,og å rett og slett kjenne seg elsket.Lykken varer skjelden særlig lenge,men det er som oftest min egen feil,det vet jeg nå.Og da.
Det skremmer meg at jeg vil fylle på.Hele tiden.Litt til.Ikke fordi jeg IKKE kjenner til det...det er absoulutt ikke nytt og fremmed.Tvert imot.
Hjem imorgen.Kalde bein på flisgulv.Solen på by-toppene.Ekko ekko,og se seg tilbake,ha dårlig samvittighet,og hige.
Jeg kjenner da rutinen.Jeg skal da forandre den.Jeg skal forandre meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar