Give A Little

Noizez: Test Icicles-Mantain The Focus

Jeg måtte bare snu.
Endelig er jeg fremme. Gikk av bussen i Trondheim imorgest, og rett på toget til Levanger. Der sto P og ventet på meg, og jeg kunne dra hjem, sliten, og skitten i batgirl-t-shirt og platformz.

[ fremdeles mett etter middagen, venter på H ]

ÅH, har ligget på sofaen i mange timer med Pelle i armene og pledd over magen; tenkt og tenkt og tenkt. På kortene, på armen, vinke-mannen og den grønne engelen. Jeg har skjønt at det ikke er noe poeng i å lete etter logikk i dette lenger, det finnes ingen. Ute står sykkelen-venter på vår. Tøyskoene er kastet. Det kommer til å vokse nytt gress under våre barbente ben.... og du... Du er ikke det jeg vil ha.

[ ... ]

På bussen satt jeg bare å smilte; så over ordene. Forsto litt mer... men ikke mye. Lukas satt på skulderen og malte, uten at jeg visste-o verken benet eller skuddet. Jeg vet så skjelden noenting.

Tilbake til byen på fredag, opp i store sko og konstant forkjølelse. Jeg kjenner meg tusen kilo lettere, eminent under kvinne-vokal og lunken te. Tenk så fort tiden har gått, og at jeg ikke har hørt noe!
Jeg savner t-banen, og trappene ned til isen. Og at alle ler av regn-bue-familien. Neseblod, frokost-blanding. Stille sang på kjøkkenet. Jeg kunne vært en del av det.

H kommer ikveld, gleder meg.
Tomheten forsvinner, bank i bordet.

Skal ikke undervurdere, jeg lover. Bak all dramatikken er jeg rolig, og ferdig-sminket. Og det spiller ingen rolle. Rolig.

Mr.Cipralex har imidlertidig fratatt meg all opphisselse, so it's back to basic's. Det er nå uansett det smarteste-å følge magen litt igjen.. slik jeg gjorde før, og alt gikk bra. Faen heller, jeg gidder ikke å være bitter, men SERIØST.

Det er slik Griffin sa til Sabine;
Du finnes jo ikke
<3