Noize: Kent-2000
Jeg har nådd nye høyder innenfor min tause selvmedlidenhet.Den jeg skulle beholde,men ikke vise.Jeg har ligget her i timesvis,alt svir,alt er fanget og innelåst i en periode igjen..jeg har allerede gitt den navn og vet akkurat hvordan jeg vil huske den.
Tilsist gikk alle å la seg,men da var det forsent.
Skaden er absoulut og definitivt allerede skjedd,og alle vet det,og alle skjønner det.
Det er uansett EN dag til julaften..
Jeg dekker meg til,forventer en siste forandring.
Jeg visste jeg var til å stole på og at alt annet var løgn.
Alt var ikke mye bedre på de gamle bildene,
men det kjennes slik ut.
Jeg er gått tom for ideer for å gjenskape det jeg ikke satt pris på den gang.Nå kan alle le av meg hvis de vil.
Jeg sitter pen og pyntelig lenket til computeren,i håp om at tekstene skal feste seg.Kansje jeg kan oppnå en opphøyd tilstand av apati,ensomhet og sinne.
Jag tror dig,jag tror dig,du vet at jag alltid har trodd på nån som du.
Voksen og voksen-jeg har begynnt å drikke kaffe.Umåtelige mengder såklart,når vi sumerer oss frem til hva det skal erstatte så skal det faktisk litt til.I håp om at jeg muligens har snudd døgnet mitt riktig veg lager jeg nok en liste over dagens gjøremål.Brukte den tomme konveluten fra UK til å tørke opp med.A fucking piece of art.
"Play" en gang til.Det skriker liksom fra innsiden.Han aner ingenting,for helst vil han slippe å tørke tårer.
Det går fint.
Jeg har begynnt å svare ærlig når folk spør hvordan det går.
Dumme spørsmål skal få fatale svar.At de faller av stolen i den nye stua er meg plutselig klinkende likegyldig.Kan det være seg og muligens ha seg slik at jeg tilslutt ble det alle mente at jeg var?
You created a monster.
Gårsdagen var gammelromantisk som nesten aldri før.Vi to la ut på eventyr og kjøpte juletre og kornbånd og jeg bakte kaker mens han snekret i kjelleren.Sovnet tilslutt,tross kannen med kaffe innabords.Trodde til og med at jeg var forberedt til julebesøket kom.Den gang absoulut ei.Bakholdsangrep fra et uventet hold.Jeg rakk ikke å trekke våpen eller snu hesten i riktig rettning.
Det blodige utfallet kom med tårer og metall-esker uten riktig innhold-men riktig nok for natten som gikk,og morgenen som går så sakte.
Det finnes ingen ord som kan bøte på et slikt åpent sår.
Så nå får man bandasjere segselv og trykke play en gang til.
onsdag 23. desember 2009
tirsdag 22. desember 2009
Sex Will Cover My Black Machinery
Noize: And One-Traumfrau
Oh my God and back again.Jeg har,som alltid,ingen forklaring eller forbedring på gang,men med to dager igjen til jul og evig tilgivelse kan det vel umulig spille noen rolle?
Etter en særdeles hyggelig førjul er jeg i ingen posisjon til å klage.Aldeles ikke,aldri.
Ufrivillig,og kansje til og begynne med;ubevisst,har nyttårsforsettene,eller kansje mer tanken på dem begynnt å skremme meg.Jeg hadde jo great big plans sist gang,og vi vet jo alle (noen) hvordan det ble kjørt i grøfta,bkstavelig talt,utafor Bærum en sen februar-natt.
Let me inside,let me inside.
Ingen skal spørre det helt riktige spørsmålet
Det finnes en brennende het fare der,for at alt går rett vest,og muligens sørover.
Det er ingenting på netthinnene våre som kan tilsi noe annet enn hva vi alle har sett.Skulle ønske jeg kunne si at jeg sakte men sikkert svinner hen,men det er helt motsatt,og jeg er omringet og oppslukt av skam.
Tekopp på tekopp,svenskt og innsiktsfult fra alle andre enn den jeg var-hah,og kansje muligens fortsatt er,under hud og kjøtt og blod.
Julegavene er stort sett unnagjort,bakingen blir visst gjort på bakeriet i år,og jeg får ikke sove igjen.Alt er standard.Så fryktelig standard.
Oh my God and back again.Jeg har,som alltid,ingen forklaring eller forbedring på gang,men med to dager igjen til jul og evig tilgivelse kan det vel umulig spille noen rolle?
Etter en særdeles hyggelig førjul er jeg i ingen posisjon til å klage.Aldeles ikke,aldri.
Ufrivillig,og kansje til og begynne med;ubevisst,har nyttårsforsettene,eller kansje mer tanken på dem begynnt å skremme meg.Jeg hadde jo great big plans sist gang,og vi vet jo alle (noen) hvordan det ble kjørt i grøfta,bkstavelig talt,utafor Bærum en sen februar-natt.
Let me inside,let me inside.
Ingen skal spørre det helt riktige spørsmålet
Det finnes en brennende het fare der,for at alt går rett vest,og muligens sørover.
Det er ingenting på netthinnene våre som kan tilsi noe annet enn hva vi alle har sett.Skulle ønske jeg kunne si at jeg sakte men sikkert svinner hen,men det er helt motsatt,og jeg er omringet og oppslukt av skam.
Tekopp på tekopp,svenskt og innsiktsfult fra alle andre enn den jeg var-hah,og kansje muligens fortsatt er,under hud og kjøtt og blod.
Julegavene er stort sett unnagjort,bakingen blir visst gjort på bakeriet i år,og jeg får ikke sove igjen.Alt er standard.Så fryktelig standard.
fredag 11. desember 2009
Right is wrong
Noize: Blastfist-Vapid Sky Movement
Midt i uka-party var ikke det dummeste vi har gjort.Litt dumt,men ikke så veldig.Det resulterte i gode minner,og på en måte en god dag derpå.
Nattdyrene er fremdeles våkne... Skribler ord på de få sidene som ikke er tilgriset av fantasier og løfter jeg har fornyet for siste gang.Poengløst.Evigvarende skuffelse.
Etter litt etterlengtet fred og ro i den andre sengen våknet jeg igjen av en ny drøm.Urovekkende hvordan alt kan stemme så bra (altså dårlig) med hva jeg nettop oppfattet i mitt private astral-univers.Pararelt,trivielt,men til punkt og prikke og eksakt som jeg forutså.Sjangler støl og stiv over gulvet,uvitende om at jeg mest sannsynlig fremdeles sover-med øynene åpne som om de var lukket.Kjennes ut som jeg kveles; konstant,stabilt.
Det er fremdeles skuffelsen på badet som plager meg mest.Latterlig,når det har seg slik at jeg aller helst burde bekymre meg for langt alvorligere ting og tilstander.Rett før jeg mister pusten gjør han det altså helt klinkende klart,at alt jeg har fornektet ved min egen personlighet,prøvd å skjule,forandre og skyve fra meg synes godt bak masken...så godt at han høylytt annonserer det fra øverst i trappen,og setter meg kraftig på plass,ti skritt tilbake,der jeg startet,og absoulutt hvor jeg hører hjemme.Akseptere det nå da kansje?Ta følgene av hvem jeg faktisk er,hva jeg er født som,og tydeligvis eksponerer mine nærmeste for mens jeg freidig og "lykkelig" og med det omvente ytterpunkt av ydmykhet unnskylder hva jeg er med "god gammeldags erfaring" og "sånn er livet".
Jeg har lurt megselv.
To valg-et enkelt og et vanskelig.
For meg;gi opp.
For alle andre:forandre meg.
Tenker mens sanden i timeglasset forsvinner til bunns og enda lengre ned.
Gleder meg på sett og vis til helgen iallefall,Bat-Rave to the Death med Hellfire,god musikk,gode venner og fantastiske opplevelser!
En hel ny kolleksjon av memory-polaroidz til samlingen bak netthinnen.
Roen legger seg tilsist i et hode som såvidt er skrudd fast.Det må bety at det stadig vekk er en forbindelse mellom sinn og kropp.
Da er det jo ikke for sent.
.
.
Midt i uka-party var ikke det dummeste vi har gjort.Litt dumt,men ikke så veldig.Det resulterte i gode minner,og på en måte en god dag derpå.
Nattdyrene er fremdeles våkne... Skribler ord på de få sidene som ikke er tilgriset av fantasier og løfter jeg har fornyet for siste gang.Poengløst.Evigvarende skuffelse.
Etter litt etterlengtet fred og ro i den andre sengen våknet jeg igjen av en ny drøm.Urovekkende hvordan alt kan stemme så bra (altså dårlig) med hva jeg nettop oppfattet i mitt private astral-univers.Pararelt,trivielt,men til punkt og prikke og eksakt som jeg forutså.Sjangler støl og stiv over gulvet,uvitende om at jeg mest sannsynlig fremdeles sover-med øynene åpne som om de var lukket.Kjennes ut som jeg kveles; konstant,stabilt.
Det er fremdeles skuffelsen på badet som plager meg mest.Latterlig,når det har seg slik at jeg aller helst burde bekymre meg for langt alvorligere ting og tilstander.Rett før jeg mister pusten gjør han det altså helt klinkende klart,at alt jeg har fornektet ved min egen personlighet,prøvd å skjule,forandre og skyve fra meg synes godt bak masken...så godt at han høylytt annonserer det fra øverst i trappen,og setter meg kraftig på plass,ti skritt tilbake,der jeg startet,og absoulutt hvor jeg hører hjemme.Akseptere det nå da kansje?Ta følgene av hvem jeg faktisk er,hva jeg er født som,og tydeligvis eksponerer mine nærmeste for mens jeg freidig og "lykkelig" og med det omvente ytterpunkt av ydmykhet unnskylder hva jeg er med "god gammeldags erfaring" og "sånn er livet".
Jeg har lurt megselv.
To valg-et enkelt og et vanskelig.
For meg;gi opp.
For alle andre:forandre meg.
Tenker mens sanden i timeglasset forsvinner til bunns og enda lengre ned.
Gleder meg på sett og vis til helgen iallefall,Bat-Rave to the Death med Hellfire,god musikk,gode venner og fantastiske opplevelser!
En hel ny kolleksjon av memory-polaroidz til samlingen bak netthinnen.
Roen legger seg tilsist i et hode som såvidt er skrudd fast.Det må bety at det stadig vekk er en forbindelse mellom sinn og kropp.
Da er det jo ikke for sent.
.
.
tirsdag 8. desember 2009
The beauty ends here
Noize: Kent-Ensamheten
Det tar seg dårlig ut å gråte i kjøledisken,men det var ikke min feil.-
Han sang inn i øret mitt og jeg klarte ikke velge.Etter timene i sengen,stikkene i armen,skrikingen fra magen så var alt temmelig stille rundt meg,asfalten glitret,og jeg glemte at jeg frøs.Hvert ord er skrevet til meg,og jeg er ham evig takknemlig.
Kinnene blusset opp der ute og natten før i natt.Jeg tørr ikke forklare,og jeg våger ikke å forstå.
På pluss-siden var helga umåtelig koselig og jeg skal herved slutte å klage.
Men vær så snill: ikke se på meg.
The beauty ends here.
Det tar seg dårlig ut å gråte i kjøledisken,men det var ikke min feil.-
Han sang inn i øret mitt og jeg klarte ikke velge.Etter timene i sengen,stikkene i armen,skrikingen fra magen så var alt temmelig stille rundt meg,asfalten glitret,og jeg glemte at jeg frøs.Hvert ord er skrevet til meg,og jeg er ham evig takknemlig.
Kinnene blusset opp der ute og natten før i natt.Jeg tørr ikke forklare,og jeg våger ikke å forstå.
På pluss-siden var helga umåtelig koselig og jeg skal herved slutte å klage.
Men vær så snill: ikke se på meg.
The beauty ends here.
søndag 6. desember 2009
Music to fuck to
Noize: Cinema Strange-Speak Maruder!
Stille overalt og rundt.kaster bort sekunder og timer på ingenting.Dette skal forestille livet,og speilbildet i tusen knas skal forestille meg.Det velder opp under overflaten,og jeg ramser opp-dag ut og dag inn med lister og lapper og feilberegninger og selvbedrag.Jeg er mitt eget verste mareritt.
Jeg ser meg nødt til å stadig vekk fylle på,for å unngå ubehaget,nå,og i fremtiden.Å holde kjeft blir vanskeligere og verre-jeg vil rope og skrike og klage og ødelegge for megselv.
Desember-vær og kalde føtter.Selv-realisering når jeg finner tid.Å ta til takke med og være glad for hva jeg fremdeles har burde være prioritert på den gjeldende listen...jeg må bare smile og være glad og aldri avsløre hvem jeg egentlig er og hvordan jeg egentlig har det så er jeg safe for now,og bare ensom i tannlegelys.
Misfoster.
Stille overalt og rundt.kaster bort sekunder og timer på ingenting.Dette skal forestille livet,og speilbildet i tusen knas skal forestille meg.Det velder opp under overflaten,og jeg ramser opp-dag ut og dag inn med lister og lapper og feilberegninger og selvbedrag.Jeg er mitt eget verste mareritt.
Jeg ser meg nødt til å stadig vekk fylle på,for å unngå ubehaget,nå,og i fremtiden.Å holde kjeft blir vanskeligere og verre-jeg vil rope og skrike og klage og ødelegge for megselv.
Desember-vær og kalde føtter.Selv-realisering når jeg finner tid.Å ta til takke med og være glad for hva jeg fremdeles har burde være prioritert på den gjeldende listen...jeg må bare smile og være glad og aldri avsløre hvem jeg egentlig er og hvordan jeg egentlig har det så er jeg safe for now,og bare ensom i tannlegelys.
Misfoster.
mandag 30. november 2009
Again Then Never Yesterday
Noize: Kent-Töntarna
Voldsomt humør idag-ikke av den gode sorten.
Jeg burde ta tingene mine å gå,kaste opp på dørmatten idet jeg slenger igjen døren.Du skjønner ikke,og mer kan jeg ikke forvente.
Min planet er off-limits.
Voldsomt humør idag-ikke av den gode sorten.
Jeg burde ta tingene mine å gå,kaste opp på dørmatten idet jeg slenger igjen døren.Du skjønner ikke,og mer kan jeg ikke forvente.
Min planet er off-limits.
fredag 27. november 2009
Fabeloux
Noize: Kraftwerk-Das Model
Umettelig på hva det måtte være-jeg oppfatter det som en uendelig berg-og-dalbane.Og jeg som ikke liker karuseller engang.
Tigerstaden kaller,og jeg sitter fast og bestemt på plass uten å egentlig ville eller vite.Forutenom det,og litt til er alt som det skal være.Jeg verdsetter skattene mine i stillhet,og roper så skjelden jeg kan.Night-vision på plass,så jeg kan finne porselens-skåla i mulm og mørke og majestetisk stolthet.Flatt og mykt,vellykket og verdsatt.
Kuren som ikke finnes er i søkelyset igjen-alt jeg gjør er å vente.Så stile at jeg hører sikringene der oppe gå,én etter én-og det blir mørkt.At hun kom langveisfra for å spille åpenlyst skuespill gir absoulutt ingen stjerne i boken..Sidene er fylt til randen med grunner,forklaringer og skrivefeil.
Alt jeg var,og altjeg kunne vært vender tilbake når jeg endelig må åpne munnen og lukke øynene-innvollene rives fra hverandre i et voldsomt forsøk jeg gjør på å fylle det berømte tomrommet.
Det er like mørkt når jeg åpner dem igjen.
Han beveger meg som ingen annen.
Han smiler på de rette stedene.
Historien tilsier på moderlig og ansvarlig vis at det aldri vil gå,at det aldri har gått før-
men jeg har beviset liksom...på innsiden.Hvor kansje ikke engang han kan se det.Men liksom...hvordan hvert fiber av meg er fylt av ham,og måten han eksisterer på-hvordan det aldri har vært mulig å leve livet uten ham.Samtidig skal jeg ikke holde det opp som det eneste lyset som ikke er blitt blåst ut.Man gjør seg slett ikke avhengig av noe.Det har jeg nok problemer med fra før.Redselen for å holde så hardt om noe at man tilslutt mister det likevel..Redselen for alt akkurat nå,har drevet meg til å forstå hvor vanskelig alt egentlig er.Så har jeg løyet for megselv,overbevist personen der inne om at det går bra bare for å holde hodet over vannet?
Det kan jo være det samme;det virker.
Umettelig på hva det måtte være-jeg oppfatter det som en uendelig berg-og-dalbane.Og jeg som ikke liker karuseller engang.
Tigerstaden kaller,og jeg sitter fast og bestemt på plass uten å egentlig ville eller vite.Forutenom det,og litt til er alt som det skal være.Jeg verdsetter skattene mine i stillhet,og roper så skjelden jeg kan.Night-vision på plass,så jeg kan finne porselens-skåla i mulm og mørke og majestetisk stolthet.Flatt og mykt,vellykket og verdsatt.
Kuren som ikke finnes er i søkelyset igjen-alt jeg gjør er å vente.Så stile at jeg hører sikringene der oppe gå,én etter én-og det blir mørkt.At hun kom langveisfra for å spille åpenlyst skuespill gir absoulutt ingen stjerne i boken..Sidene er fylt til randen med grunner,forklaringer og skrivefeil.
Alt jeg var,og altjeg kunne vært vender tilbake når jeg endelig må åpne munnen og lukke øynene-innvollene rives fra hverandre i et voldsomt forsøk jeg gjør på å fylle det berømte tomrommet.
Det er like mørkt når jeg åpner dem igjen.
Han beveger meg som ingen annen.
Han smiler på de rette stedene.
Historien tilsier på moderlig og ansvarlig vis at det aldri vil gå,at det aldri har gått før-
men jeg har beviset liksom...på innsiden.Hvor kansje ikke engang han kan se det.Men liksom...hvordan hvert fiber av meg er fylt av ham,og måten han eksisterer på-hvordan det aldri har vært mulig å leve livet uten ham.Samtidig skal jeg ikke holde det opp som det eneste lyset som ikke er blitt blåst ut.Man gjør seg slett ikke avhengig av noe.Det har jeg nok problemer med fra før.Redselen for å holde så hardt om noe at man tilslutt mister det likevel..Redselen for alt akkurat nå,har drevet meg til å forstå hvor vanskelig alt egentlig er.Så har jeg løyet for megselv,overbevist personen der inne om at det går bra bare for å holde hodet over vannet?
Det kan jo være det samme;det virker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
