NoOneKnows

Noize: Kent-2000

Jeg har nådd nye høyder innenfor min tause selvmedlidenhet.Den jeg skulle beholde,men ikke vise.Jeg har ligget her i timesvis,alt svir,alt er fanget og innelåst i en periode igjen..jeg har allerede gitt den navn og vet akkurat hvordan jeg vil huske den.
Tilsist gikk alle å la seg,men da var det forsent.
Skaden er absoulut og definitivt allerede skjedd,og alle vet det,og alle skjønner det.

Det er uansett EN dag til julaften..
Jeg dekker meg til,forventer en siste forandring.
Jeg visste jeg var til å stole på og at alt annet var løgn.
Alt var ikke mye bedre på de gamle bildene,
men det kjennes slik ut.
Jeg er gått tom for ideer for å gjenskape det jeg ikke satt pris på den gang.Nå kan alle le av meg hvis de vil.
Jeg sitter pen og pyntelig lenket til computeren,i håp om at tekstene skal feste seg.Kansje jeg kan oppnå en opphøyd tilstand av apati,ensomhet og sinne.

Jag tror dig,jag tror dig,du vet at jag alltid har trodd på nån som du.

Voksen og voksen-jeg har begynnt å drikke kaffe.Umåtelige mengder såklart,når vi sumerer oss frem til hva det skal erstatte så skal det faktisk litt til.I håp om at jeg muligens har snudd døgnet mitt riktig veg lager jeg nok en liste over dagens gjøremål.Brukte den tomme konveluten fra UK til å tørke opp med.A fucking piece of art.

"Play" en gang til.Det skriker liksom fra innsiden.Han aner ingenting,for helst vil han slippe å tørke tårer.
Det går fint.
Jeg har begynnt å svare ærlig når folk spør hvordan det går.
Dumme spørsmål skal få fatale svar.At de faller av stolen i den nye stua er meg plutselig klinkende likegyldig.Kan det være seg og muligens ha seg slik at jeg tilslutt ble det alle mente at jeg var?

You created a monster.

Gårsdagen var gammelromantisk som nesten aldri før.Vi to la ut på eventyr og kjøpte juletre og kornbånd og jeg bakte kaker mens han snekret i kjelleren.Sovnet tilslutt,tross kannen med kaffe innabords.Trodde til og med at jeg var forberedt til julebesøket kom.Den gang absoulut ei.Bakholdsangrep fra et uventet hold.Jeg rakk ikke å trekke våpen eller snu hesten i riktig rettning.
Det blodige utfallet kom med tårer og metall-esker uten riktig innhold-men riktig nok for natten som gikk,og morgenen som går så sakte.

Det finnes ingen ord som kan bøte på et slikt åpent sår.
Så nå får man bandasjere segselv og trykke play en gang til.