Sex Will Cover My Black Machinery

Noize: And One-Traumfrau

Oh my God and back again.Jeg har,som alltid,ingen forklaring eller forbedring på gang,men med to dager igjen til jul og evig tilgivelse kan det vel umulig spille noen rolle?
Etter en særdeles hyggelig førjul er jeg i ingen posisjon til å klage.Aldeles ikke,aldri.

Ufrivillig,og kansje til og begynne med;ubevisst,har nyttårsforsettene,eller kansje mer tanken på dem begynnt å skremme meg.Jeg hadde jo great big plans sist gang,og vi vet jo alle (noen) hvordan det ble kjørt i grøfta,bkstavelig talt,utafor Bærum en sen februar-natt.

Let me inside,let me inside.

Ingen skal spørre det helt riktige spørsmålet
Det finnes en brennende het fare der,for at alt går rett vest,og muligens sørover.
Det er ingenting på netthinnene våre som kan tilsi noe annet enn hva vi alle har sett.Skulle ønske jeg kunne si at jeg sakte men sikkert svinner hen,men det er helt motsatt,og jeg er omringet og oppslukt av skam.

Tekopp på tekopp,svenskt og innsiktsfult fra alle andre enn den jeg var-hah,og kansje muligens fortsatt er,under hud og kjøtt og blod.


Julegavene er stort sett unnagjort,bakingen blir visst gjort på bakeriet i år,og jeg får ikke sove igjen.Alt er standard.Så fryktelig standard.