The kiss,the kill,the poetry the freak-way

Noizez: Kraftwerk-Autobahn

Å,såpass ja... Holder på til jeg er kvalm, fra alle vinkler. Huset rister når det blåser, og når jeg vasker klær.
Tilbrakte den tredje eller fjerde timen i senga,med klærne på igjen, og våknet andpusten til stemmen hans,mitt eget smil og det lille som var igjen av rapid-eye-movements.
Smil.
Får følelsen av at jeg stadig vekk befinner meg i grenselandet for hva som er virkelighet og pur destruktiv oppførsel. Å tenke positivt er lett når man inntar substanser som stimulerer alle de riktige nervene,men sant og si så er det ikke så utrolig vanskelig uten heller-iallefall til tider.Noen ganger er det jo for sent også-paranoiaen har tatt over og det eneste som hjelper mot kvalmen er å snurre rundt noen ganger til. Motsatte effekter, ord som lød fint på innsiden,fint helt til de skulle ut og ødela alt.

Jeg burde ikke ha mistanker.Jeg tar alltid feil,og virker som en idiot.

Det finnes dessuten tusen sanger om meg allerede. Kjennes ut som jeg må kaste opp når jeg tenker på det.Man kan ikke gi en gave også ta den tilbake... man kan ikke lage en sang om henne,også bare slette den.Som om den aldri har eksistert.Som om hun aldri har det.Eller følelsene du hadde for henne,grunnene du hadde,tanken bak hvert ord,reaksjonen hennes når du spilte den for henne og måten saltvannet sved sakte hver gang hun spilte den-om og om igjen,med det skjeve smilet og sang med.
Du glemmer alltid at du kan skape,du.Og idet du oppdaget at du kunne slette så forsvant du.
Ser på deg fra den gamle stolen, gestikulerer fanatisk og hysterisk om alt som ikke måtte omhandle henne...og alt jeg klarer å tenke er at jeg endelig har sluttet å bry meg. Tar posen min og går hjem, for alene er så uendelig mye bedre enn selskapet ditt.

I mellomtiden er det jul. Jeg har null stemning,null lyst. Vil at ting skal skje og komme igang.

Slutt.