Noize: Bauhaus-She's in Parties
Ned på alle fire. Ventet,pustet tungt. Årene som forandret dem, timene som skapte dem...fattige skritt hjem.
Tanken på at hun ikke kunne tenke. Ikke uten at det helle ville vende seg mot henne, og ikke at hun måtte starte på null igjen. Trykket ivrig på telefonen, med lysbildet-showet i hodet. Flash, flash, flash; ned på alle fire.
Lå øverst i halsen, det hun ville si-men det kom ikke. Dette var riktig, dette var det som skulle utspilles, iallefall til de innså at det var feil. Hun hadde kjærlighet i øynene; igjen. Trofaste toner i alle ord. Men han trodde henne ikke. Ikke han heller. Patetisk,og villedet ville hun trykke seg inntil ham, og senke blikket. Ikke si det nå. En annen gang. En annen person. Noe helt annet. Og svien i magen ville gi seg tilslutt. Så rart å kjenne på den nå. Begynte som funklende, kilende smil der nede. Hun våknet fylt av dem, hver morgen. Før påfyllet, før badet, før perfeksjonen i den gamle stolen. Var som et barn de få ukene, de eksakte dagene, som virket som en evighet, En tålelig evighet.
Å skape var like enkelt som å slette. Alt hun husket av den nye begynnelsen; klippet ut og limt inn. Hun var hans. Hun gikk ned på alle fire.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar