Trembling Heart

Noizez: Cinema Strange-Dead Eyes Open

Jeg fryser alltid i morgen-timene,og jeg fryser alltid når jeg er lei meg.Helt inn til beinet.Alt virker inn helt annerledes,ord og det andre som ikke blir sagt.Jeg har sommer-minner godt plassert på innsiden av øyenlokkene.Reiser ikveld.Og hun mente det ikke fantes annen kjærlighet mellom oss enn den vi hadde på cd-coverne.Men så vet hun heller ikke hva som skjedde...Eller hva som noensinne har skjedd.

Dro ut i nye sko med J i går,ord for ord kom det jeg aldri trodde jeg skulle si...og ingen smelte ølen i bordet og løp.
Vi kjøpte heller kake og lo vegen hjem.Fordi så fin er hun.

Det må bli mye lettere nå som jeg ikke har tre ekstra personer å forholde meg til.I hodet.Busrides lasts forever.
For det er lukten av ham...den fjerne følelsen som ér ham,med alt han har gjort og gjør og ikke får til.

Jeg ser dem på avstand,og blikk de sender hverandre uten å bruke språket de elsket (?) hverandre med.Treøster meg med at jeg,med min endeløse problem-barn-tilværelse i det minste har ført dem sammen igjen på et eller annet plan.Jeg er så redd for at jeg fører med meg en eller annen forbannelse-og at alt jeg tar i blir til dritt.
Jeg overlevde enden av november+litt til,men ikke pga piloten som krasjet rom-skipet sitt i hodet mitt (jeg trodde det var hjertet,men jeg følte feil .Det må ha vært hodet,for det hele ble så surrete.Kjente ikke forskjell,jeg.
Det er dessuten når jeg hører den krypiske gitar-spillingen til Zahl at jeg husker smaken av hosten og den vonde ryggen hele påsken.Hvorfor orker jeg?

Ettersom søndagen ikke ble som jeg hadde bestemt og ønsket og ville og lengtet etter må jeg ta det igjen med mengder av svensk musiiik og rett og slett bestemme meg om jeg skal gi meg i veg,med boken under armen,marsjere opp og frem og stå i rulletrappen til jeg ser det myke smilet bak glass-platene og si: "Hej"
Han kommer til å se unnskyldende på meg,litt forvirret idet jeg fortsetter:"Du må lese denne.Om jeg aldri treffer deg igjen,så må du lese denne."